Velkommen
til laget
i Østfold NKP
Bilder fra
1. mai
i Fredrikstad
Til
toppen
Einar Gerhardsen
Kråkerøy, 29. februar
1948.
Det tsjekkoslovakiske folket står for oss som et frihetselskende
folk, som tappert har kjempet mot overfallsmenn og undertrykkere av alle slag.
Vi har følt oss i et merkelig slektskapsforhold til dette folket, sympatisert
med det og høyaktet det. Derfor gjør det oss så inderlig ondt å være vitne til
det som nå skjer. Kommunistene er vel de eneste som gleder seg. De sier at det
er folkeviljen og folket som nå har seiret. Vi andre har vanskelig for å forstå
at det da skulle være nødvendig å sette helt utenfor det parlamentet som det
tsjekkiske folket selv har valgt. Og vi har vanskelig for å forstå at
kommunistene ikke skulle kunne avvente resultatet av de valgene som skulle ha
funnet sted om et par måneder. Under disse omstendigheter må man ha oss tilgitt
at vi ikke finner mer enn èn naturlig forklaring, nemlig den at kommunistene
ikke våget å legge avgjørelsen hos folket i frie valg.
Hendingene i
Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men
også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i
første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets
frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver
tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet,
for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og
kommunistenes innflytelse mest mulig.
Vi må ikke skape noen hetsstemning
mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske
partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister vil
fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter. De vil kunne tale og
skrive fritt. Ingen aksjonskomiteer fra andre partier vil foreta utrenskninger i
deres redaksjoner, eller blant deres tillitsmenn. Deres representanter i
Stortinget og kommunestyrer vil kunne fortsette sitt arbeid der, inntil velgerne
i frie valg erstatter dem med andre. Og de vil kunne fortsette sitt arbeid for å
vinne posisjoner i fagorganisasjonen og nytte sin innflytelse der til å lage
aksjoner som skaper forstyrrelser i hele vår samfunnsøkonomi.
Vi skal
kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen.
Vi
skal prøve å overbevise de mange som under krigen i god tro gikk med dem, fordi
de trodde kommunistpartiet var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger
rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge,
er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i
sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må
lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene – selv om det
for mange blir en uhyggelig oppdagelse. De eneste som kan gi bevis for at denne
strenge dom er uriktig, er de norske kommunistene selv. De kan gjøre det ved
klart å ta avstand fra den framgangsmåten deres tsjekkiske partifeller har
nyttet, og ved åpent å bryte med de internasjonale kommunistorganisasjoner. Men
det gjør Peder Furubotn’s parti aldri. De medlemmer av kommunistpartiet som
ønsker å sette Norge foran andre land, og friheten og demokratiet foran andre
idealer, må derfor bryte med kommunistpartiet. Fordi jeg tror at problemet for
tiden er et innenrikspolitisk problem, synes jeg en har rett til å si at det
foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie
norske folket selv sørger for å redusere kommunistpartiet til den beskjedne sekt
det var før krigen. Og med det er faren for tsjekkoslovakiske tilstander i Norge
redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men
heller ikke her er det grunn til å male bildet for svart.
I en tid som
denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn,
på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å
stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det
være i en tid som den vi nå gjennomlever.
Kråkerøytalen
Et skammens kapittel i norsk
arbeiderhistorie