Østfold NKP

Krisa viser at de frie markedskreftenes samfunn ikke makter å gi borgerne den trygghet for framtida de trenger. Det burde få ny- og gammelliberalister av ulike slag, og ikke minst Carl I. Hagens folkekontrollfiendlige og overflatiske, konsumsugne bedrevitere til å pelle seg unna og gjemme seg bak alle haugene. Men fram for alt bør høyresosialdemokratene komme seg ut av den tornerosesøvnen Margaret Thatcher dopet dem inn i, og som kommandososialismens sammenbrudd ga noen ekstra ”skudd”. Å gi Thatchers kapitalisme et menneskelig ansikt er nemlig en umulighet - fordi i den er den enes brød den annens død, og der det er det glade vanvidd å setter bukker til å passe havresekkene.
Marx er igjen i ferd med å komme i fokus, og han sitter faktisk ennå i bakhodet på relativt voksne tyske sosialdemokrater. Oscar Lafontaine, tidligere venstreorientert leder av SPD, som nå er en av toppene i Die Linke - som ennå er dominert av DDR-partiet PDS - er kjentfor friske utspill, og han stiller spørsmålet om det ikke er på ekspropriere ekspropriatørene.
Ved å ta fra dem de store familieeide bedriftene, de verdierde har røvet fra de ansatte. Dette mener Jurgen Elsasser, kommentator i Neues Deutschland, er for primitivt og skader Die Linke. De familieeide bedriftene drives ut fra en vanlig kapitalisme som tenker langsiktig. Derfor er det viktigere å konsentrere seg om å bekjempe haiene i finansverdenen, som via ansiktsløse fonds driver rovdyrkapitalisme. Noe sågar Kåre Willoch er skeptisk til. For rovdyrkapitalisteneer det bare store og kortsiktige gevinster som teller, og der oppkjøp av bedrifter med videresalg av deres «biffstykker» gir eventyrlige gevinster og ofte store tap av arbeidsplasser.
Også i Norge er de gamle familieeide storbedriftene i ferd med å dø ut. Eierne søker etter hvert å redde hva som reddes kan, og lokkes eller tvinges til å selge seg ut, ofte til useriøse investeringsselskaper, før de risikerer å tape alt i det globale pokerspillet. Denne prosessen har pågått i lengre tid, men det er høstens finanskrise som har ført til de ukontrollerte konkursene og finanskaoset.
I de ulike land forsøkes ulike metoder for å redde stumpene og hindre fullkomment sammenbrudd.
Oftest brukes skattebetalernes penger på krisepakker som holder spekulantene mest mulig skadefrie, og tapene belastes staten uten at denne sikrer seg den innflytelse i banker og foretaksstyrer som kunne trygge hele samfunnets interesser.
Den eneste måten for å hindre nye, til dels sjølforskyldte kriser, er å sette fokus på NKPs forslag fra 1970-årene, om at Stortinget lovfester at de ansatte, sammen med det offentlige, sikres avgjørende innflytelse i de viktigste foretakenes styrer. Nå må framfor alt fagrørsla kjenne sin besøkelsestid og vise sitt mot og ansvar for familie og samfunn, ved å kreve en reell medstyrerett, og ikke la spekulanter få skalte og valte med de ressurser som kan gi alle reell trygghet.